Man hører den gode stemningen i form av latter og sang med en gang man åpner døren. Den neste sansen som treffer deg er duften av kaffe, ferske bakevarer og varmmat som tilberedes og serveres av kjøkkengruppa, en av de 20 talls aktivitetsgruppene som tilbys de eldre i Nes Kommune hver mandag, onsdag og fredag.

Det er onsdag morgen og jeg stiger inn døren på Årnes Gamle skole.

Jeg ville lage en fotodokumentar om det å bli alene, om følelsen av ensomhet og savnet etter den sosiale kontakten når den psykiske eller fysiske helsen svikter eller etter at den ene i parforholdet har falt bort og sorgen er for tung å bearbeide alene.

Den eneste sosiale kontakten mange av de eldre har er kun med ansatte i eldreomsorgen/helsevesenet som styres av økonomi og setter de ansatte i en situasjon som går på bekostning av det sosiale engasjementet som den enkelte ønsker å gi til de som trenger det.

Jeg ønsker at dokumentaren skal vise hvor viktig den sosiale kontakten er og hvordan økt helsetilstand er resultatet for de eldre som har denne kontakten. Med utstillingen vil jeg gi en økt forståelse om hvordan den sosiale situasjonen endres når mennesker blir eldre og om opplevelsen den eldre har av hva som betyr noe for deres sosiale situasjon.

Årnes gamle skole, dette gamle ærverdige bygget fra 1921, er i dag et flerbrukshus plassert midt i Årnes sentrum omgitt av forretningssenter, kulturhus og kommunehuset. I denne bygningen har også Nes Eldreklubb sitt hovedkvarter, og det er disse menneskene jeg i dag skal besøke og forsøke å finne nøkkelen til en god pensjonisttilværelse.

Nes eldresenter har kun 1 person ansatt. Vigdis Drevdal (frem til april 2016) har gjennom 17 år vært primus motor og daglig leder for Nes eldresenter, og med sitt fantastiske vesen gir hun av seg selv med gode ord, store smil og varm omsorg til alle. Som leder gir hun en stø og vennlig veiledning til sine frivilige som leder de 20 talls aktivitetsgruppene Nes eldresenter tilbyr bygdas eldre, de fleste gratis.  Med sine erfaringer fra hjemmesykepleien tok hun jobben med å lede dette senteret og med et ønske om å gi de eldre en verdig alderdom i form av et stort familiært fellesskap som oser av engasjement, trygghet, verdighet og omsorg. Man kan trygt si at hun har lykkes med dette. Senteret drives på frivillig basis av de mange hundre pensjonistbrukerne. Nåværende leder er Lisbeth Thøger-Andresen.

Bare 100 meter unna Nes eldresenter i en villa sitter min mor Grethe alene etter å ha mistet pappa Kristian for 3 år siden, sin ektefelle gjennom 50 år. De siste 25 år har hun kun fokusert på å ta vare på han gjennom hans sykdom og ikke ofret seg selv eller omverden en tanke. Da han brått forlot vår verden ble alt veldig ukjent og skremmende. De trygge rutinene hennes ble brått revet bort. Det ble ikke bare sorgen men også ensomheten som hun måtte bearbeide.  Uten noen form for sosial kontakt, foruten med oss fem barna, så var den minst smertefulle og minst skremmende tilvenningen å fortsette de kjente rutinene. Hun står tidlig opp om morgenen, kroppen føles sliten og øm etter et slag for noen år siden. Daglige gjøremål som matlaging og husarbeid gjøres selvom det føles meningsløst.  Det blir tidlig kveld.

Men mamma er ikke den eneste av bygdas eldre som sitter alene og ikke er bruker av et slikt sosialt miljø som Nes eldresenter ønsker å tilby bygdas eldre. Noen er for syke til å bli transportert frem og tilbake, selv med Nes Eldresenters egen minibuss. Andre føler livet har stoppet opp etter at ektefellen eller andre kjære har falt bort og de sitter alene igjen. Årsakene kan være mange.

Hvordan skal vi ta vare på våre eldre? Overlater vi ansvaret til helse og eldreomsorgen slik vi overlater barna våre til barnehagen, eller er vi alle "den nye omsorgsarbeideren", slik leder for pårørendealliansen, Anita Vatland, skrev i Aftenposten 10 januar i år?